Årets fjelltur

I år ble årets store fjelltur en vandring fra Abisko til Katterat. Vi har gått nesten seks mil i variert terreng og i stort sett nydelig vær.
Første dagen gikk vi gjennom Abisko nasjonalpark før vi slo leir et par km etter Abiskojaure Fjellstasjon. Men først måtte vi innom kiosken og handle litt. Tenk å kunne kjøpe en cola etter å ha gått 15 km i solsteik, det var nesten som å komme til en oase i ørken.
Å vandre i nasjonalparken var egentlig den mest slitsomme økta. Det tar litt tid å bli vant med den tunge sekken. I tillegg er det tungt å gå på planker og hardtråkka sti. I år var det også mye folk der fordi Fjällräven Classic var i ferd med å avsluttes og vi møtte sikkert flere hundre av deltagerne.



Den andre dagen starta med å gå i skog og kratt før en stigning helt opp på fjellet. Det ble en ganske lang dag fordi vi var så trege med å komme oss i gang om morgenen. Derfor ble det ekstra godt å finne et flatt område hvor vi kunne sette opp telt.



Tredje dagen hadde vi et klart mål å gå til. Derfor var vi litt kjappere i avtrekkeren om morgenen. Vi gikk stort sett i fint fjellterreng uten de store utfordringene. Helt til siste etappe. Der måtte vi gå rundt et rasområde.Vi var rimelig slitne og måtte gå i veldig bratt terreng, nesten klatring for så å gå tilsvarende nedover på andre siden. Merket nok at jeg har trent i hele sommer, for oppover gikk høvelig greit. Men nedover er alltid verre, knærne skreik før vi var nede.
Da var planen å overnatte på ei slette ved elva. Neste dag måtte vi komme oss over elva. Alternativet var å gå rundt Katteratvann, altså 2 km ekstra. Ingen var spesielt gira på ekstra km, så vi vadet over elva seint om kvelden bare for å ha det gjort.
Fjerde og siste dag gikk vi gjennom en lang dal før vi kom til Katteratvann. Da begynte det å gå nedover. Først i steinlandskap. Da kom regnet og bergene ble såpeglatte. I tillegg la tåka seg over som ei tjukk dyne, fascinerende med tett tåke så lenge det var gode stier og vi visste hvor vi skulle.


Enten lettet tåka, eller vi kom oss under. Men plutselig kunne vi se Rombaksfjorden under oss